Åsmund Løvlid Seljeset

Til minne om Åsmund 01.10.20 Kjære Marianne og kjære Håkon Det var mange som ble glade da dere kunne fortelle at Marianne var blitt gravid. Gladest av alle var dere to. Dere knyttet sterke kjærlighetsbånd til Åsmund som skulle komme. Og alle vi vi visste at han ville møte omsorgsfulle foreldre fulle av glade forventninger og håp til det nye livet. Men det ble ikke slik. Det kom en dag med mye frykt, helikoptertur til Trondheim fra sykehuset i Volda til fødsel på St. Olavs sykehus. Der fikk dere fire dager sammen med Åsmund. Dere har skildret dette fint og sterkt i dødsannonsen. «Åsmundguten vår kom så altfor tidleg til verda. Han sovna stille inn i armane våre etter fire lange, fine og tøffe dagar». På sykehuset fikk dere være hos Åsmund, stryke han på kinnet, holde rundt han og stelle han. Også besteforeldrene Cecilie og Roger og Maybritt og Stig fikk møte Åsmund slik. Det var fint at dere også delte bilder og tekstmeldinger med oss gjennom disse dagene. På et av bildene av ansiktet til Åsmund så vi likhetstrekk med pappa Håkon, og mormor Cecilie kunne fortelle at Åsmund hadde fått tærne til Marianne. Kjære Marianne og Håkon: I stormen av sorg har vi sett at dere også har klart å stå oppreist og kjenne sterkt på det gode sammen med Åsmund. Dere har vist oss at dere er «laget av hel ved». Så har dere også opplevd at foreldrene deres har vært nære og varme hos dere gjennom dagene med Åsmund. Og jeg vil gjerne si: Vi er alle takknemlige for å leve i et land der helsevesenet stiller opp slik Volda sykehus, Norsk Luftambulanse og St. Olavs hospital gjorde det for Åsmund, for dere to og for foreldrene deres gjennom dagene i Trondheim. Dere har gjennom livet kjent at foreldre, søsken, slekt og venner er gode å ha. Dette er nå blitt enda viktigere både for dere og for oss - vi som er så heldige å tilhøre flokken deres av slekt og venner. Mellom bildene dere har lagt ut, er også et av fotavtrykket til Åsmund. Nå kjenner vi alle at også små fotavtrykk setter dype og varige spor. Med dette i tankene leser jeg et lite vers skrevet av en mor som mistet det lille barnet sitt: «De vi elsker drar ikke fra oss. De går ved vår side hver dag usynlig og nær Fortsatt elsket fortsatt savnet og veldig kjær» Hilsen fra oldemor Siri og oldefar Johs. vi glemmer ikke Åsmund

- og plutseleg ein dag, kjem nokon inn i livet ditt og etterlet seg små lette fotavtrykk over heile ditt hjerte, og du vil aldri bli den samme igjen

Små føtter setter også dype spor